Nedbemannet - hva nå?

Er jeg verdt noe? Er kompetansen min verdt noe?

Han som stilte meg disse spørsmålene for noen år tilbake, kaller jeg for Kristian i boken min «Mellom to jobber».

Kristian hadde jobbet i det samme energiselskapet i atten år da han ble nedbemannet. Han var femtitre. Men disse spørsmålene kom ikke før han var klar. Kristian var redd, selv om det ikke kom så godt til uttrykk i de første møtene våre. Han brukte få ord og fremsto litt mutt da jeg traff ham første gang.

Har du tatt deg tid til å bearbeide det som har skjedd? spurte jeg.

Kristian kikket skeptisk på meg.

Ja, men du ble vel sint eller lei deg da dette skjedde? Du hadde jobbet for dem i atten år og ville jo ikke slutte, slik jeg har forstått deg?

Neeei, men de valgte å kutte i arbeidsstokken da de skulle spare penger, så da så de vel sitt snitt til å kvitte seg med oss gamlekara da, mens hos ledelsen, der fortsetter lønningene å vokse.

Nå svarer du ikke på det jeg spør deg om, sa jeg – jeg lurer på hvordan du reagerte på dette, hvordan du har det?

Det er jo noe dritt, skal jeg være helt ærlig. Det er jo håpløst for en på over femti å skaffe seg ny jobb nå om dagen, det er bare å følge med i media:

Det er ingen som vil ha en gubbe på femti pluss som har fått sparken.

Arbeidsledig

Arbeidslivet har vært i stor endring de siste 10–20 årene. Skomakeren blir ikke ved sin lest lenger. Gullklokke for lang og tro tjeneste var noe bestefar fikk.

Nye måter å organisere virksomheter på skal sørge for effektivisering og lønnsomhet. Automatisering av oppgaver og digitalisering av tjenester har ført til at vi jobber annerledes. Nye jobber popper opp, andre forsvinner. Som en følge av dette hører vi stadig om omstillingsprosesser i både private og statlige virksomheter. Vi ser oppslag i mediene, spesielt når omstillingen medfører overtallighet og medarbeidere blir nedbemannet. 

Å bli nedbemannet oppleves veldig individuelt. For noen kan det bety lettelse og nye muligheter, for andre fører det med seg stor usikkerhet, frykt, sorg og skam. 

Praktiske og følelsesmessige utfordringer reiser mange spørsmål:

Kommer jeg til å få meg ny jobb? Vil jeg klare meg økonomisk? Må jeg flytte?

Bekymringer hoper seg opp og flere kjenner i tillegg på skam over å ikke være i jobb:

Arbeidsledig. Nå gjelder det meg.

Dessverre er det i deler av samfunnet vårt fremdeles et stigma knyttet til det å være uten jobb. Hva driver du med? spør vi, når vi treffer nye folk.

Blikket vendes skamfullt ned.

Men du trenger ikke det. Det er ikke din skyld. Det betyr ikke at du ikke er bra nok eller at din kompetanse ikke er verdt noe. Som regel betyr det at bedriften skulle spare penger eller avvikle, eller at kompetansen din ikke var anvendbar lenger i akkurat den avdelingen.

Det betyr ikke at den ikke er anvendbar eller verdifull andre steder. Og det betyr aldri at du ikke er verdifull.

Dessuten, i løpet av et langt arbeidsliv kan nedbemanning ramme oss alle, spesielt nå, når utviklingen går så raskt.

Å ta ansvar midt oppi dritten

Det er jo håpløst, du vet det du også. 

Kristian satt med armene i kors over en robust pondus og så meg rett i øynene.

Jeg trakk pusten dypt. Jeg kjente det igjen. Bitterhet kan være en naturlig reaksjon hos den nedbemannede, og den er vond å sitte fast i. Likevel kan det være lettere å forholde seg til bitterhet enn sorg og frykt, som gjerne gjemmer seg bakenfor.

Jeg hører du syns det er noe dritt, sa jeg – og jeg er helt enig, Kristian, jeg syns også det er noe dritt. Og så er det likevel dette vi forholder oss til.

Jeg håpet at Kristian etter hvert klarte å utdype «det som var noe dritt» og se hva han kunne ta ansvar for, både praktisk, men også emosjonelt. For han ville ikke komme videre så lenge han satt fast i fortiden og holdt den ansvarlig for hvordan han hadde det i dag.

Når vi ikke forholder oss til det som er, men i stedet holder andre, eller fortiden ansvarlig for hvordan vi har det, da gjør vi oss selv til ofre. Da mister vi kraft. Ved å være til stede her og nå og erkjenne det som er, vil vi kunne gi slipp på fortiden og mobilisere den kraften vi trenger for å komme videre.

Blir vi rammet av nedbemanning er det å føle sinne, sorg eller frykt helt naturlig. Og finner vi en trygg måte å gi uttrykk for «dritten» på kommer vi oss raskere videre enn om vi holder tilbake.

Kristian holdt tilbake i fire møter før han lettet på trykket. Det skulle vise seg at han kunne noen banneord jeg tror hadde fått Lothepus til å rødme.

Men dritt kan også være god gjødsel og for Kristian tok karrieren hans en helt ny vending.

I boken min «Mellom to jobber – 7 steg til en meningsfull jobb» finner du ut hvordan det gikk med Kristian. Du kan lese mer om boken HER

Bekymringshalvtimen

Tårner bekymringene seg opp og skaper et konstant tankekjør hos deg? Det må du slutte med, tankekjør skaper usunt stress, en unødvendig ekstra belastning du ikke trenger nå. Bestem deg heller for et tidspunkt i løpet av dagen eller uka, hvor du setter av tid til å skrive ned hva det er som bekymrer deg. Slik vil du få oversikt over hva bekymringene består av:

Er det praktiske problemer eller emosjonelt og tankemessig kaos? Hva er det viktigst for deg å prioritere først? Hva trenger du hjelp til?

Legger du inn en daglig eller ukentlig «bekymringshalvtime» er det lettere å skyve tankekjøret bort. Dette skal jeg ta i bekymringshalvtimen, sier du til deg selv da.

Skriv eventuelt ned et stikkord om bekymringen, som du tar med deg til bekymringshalvtimen.

Kompetanseutvikling

Når arbeidslivet er i en slik hurtig utvikling som nå, stiller det nye krav til arbeidsgivere. Ansvarlige arbeidsgivere sørger for å forstå bransjen og markedet sitt, fanger opp trender og ser behovet for ny kompetanse i lys av dette. Det gir dem mulighet til å kompetanseutvikle medarbeiderne sine, og ved å satse mer på intern mobilitet, parallelt med smart rekruttering, kan bedriften sørge for at den til enhver tid har den kompetansen som trengs for å møte nye behov i markedet.

Men noen ganger er likevel nedbemanningen uunngåelig. 

Samtidig har vi alle et ansvar for å følge med i timen.

Både du og jeg trenger også å ta ansvar for å holde oss faglig oppdaterte. Og det gjelder uansett om vi er i jobb eller ei, nettopp fordi den hurtige endringstakten i arbeidslivet stiller krav til at vi stadig utvikler kompetansen vår. Det dummeste vi gjør er å stikke hodet i sanden og håpe at alt forblir som før. Det gjør ikke det. Det eneste vi vet er at utviklingen bare vil gå raskere.

Og vi vil jo være relevante, også i morgen, eller hva?

Kanskje er du er en av de som trenger å se deg om etter noe nytt å gjøre? Hvis du er usikker på hvordan du skal gå frem foreslår jeg at du kontakter meg HER så avtaler vi en gratis bli kjent-prat på Zoom.

Det er lov å stå fast – men du trenger ikke stå fast alene💚

//Hege